Søttarens historie

Utdrag fra semesteroppgave i lokalhistorie ved Den Allmennvitenskapelige høgskolen, Historisk Institutt, universitetet i Trondheim, skrevet av Sigmund Bårdvik 1988. Oppdatert med nye opplysninger i 2008.

Søttaren ligger ved Vefsnfjorden ca. 2 mil nord vest for Mosjøen, nesten 3 mil etter landevegen. Det er ikke noe stort gårdsbruk.

Det er ikke noe stort gårdsbruk, som man kan se på bildet, i dag (1988) er det i alt ca 29 mål jord , men likevel er Søttaren trolig en gammel gård

Å tidfeste nøyaktig når Søttaren ble oppdyrket er svært vanskelig, men forfatteren av Vefsn Bygdebok antar at Søttaren var i bruk før Svartedauen.

Man har svært få sikre spor å gå etter for å tidfeste når Søttaren ble oppdyrket, men en del har man likevel:

Navnet:

Sutarinn, Skomageren, finnes også som gårdsnavn i Thune (Bnd. 1 side 290) Ogsaa findes især nye Navne, Ord der betegner Haandverkere som navn paa Gaarde og Pladse hvor saadanne engang har boet. Anderledes maa betydningen være naar det samme ord findes som n avn på et Skiær udenfor Leines i Alstadhaug. Navneformen fra 1661 maa sigte til den ved Gaarden udfaldende Elva paa kartet Søttarelven."

Norske Gaardsnavne bind 16 side 64

I Norges land og folk finnes den samme forklaringen: " Søttaren, gammelt navn, Sutarinn, skomageren, findes ogsaa  i Thune. Ogsaa ellers findes, især i nye navne Ord der betegner haandverkere. (Norges Land og Folk bind XVIII side 253)

Navnet uttales i dag Søttarn

Forklaringen på hva som er opprinnelsen til gårdsnavnet er usikker. Sutarin betyr skomaker på gammelnorsk og garver på islandsk. Det kommer av ordet suta som betyr å garve.

På svensk betyr sutare skomaker eller skredder. På engelsk har vi ordet suiter.

Det som ser ut til å være en sannsynlig forklaring er at det har vært et garveri på gården. Jeg har fått opplyst at garveri i gamle dager ofte ble lagt til avsidesliggende steder og ofte lå ved ei lita elv.

Det er mulig at gården hadde sitt navn etter den virksomheten som ble bedrevet på gården, nemmelig at man garvet skinn og sydde sko av læret og byttet til seg andre varer for sko og skinnprodukter. Dette kan tyde på at gården ble tatt i bruk før Svartedauden, kanskje en gang mellom 1100 og 1300, men det finnes ingen kilder som kan si noe om dette. På 1200-tallet mener enkelte at Norge var overbefolket, så det ville ikke være usannsynlig at det bodde folk i Søttaren da..

Det at gården ligger ved sjøen og landhevningen de siste 1000 år har vært ca 0,45 meter per århundre tyder på at det ikke kan være en gammel boplass. For 1000 år siden vil havet ha stått 4,5 meter høyere enn i dag og ha oversvømt litt av innmarka. Hvis landhevningen forrige årtusen var den samme vil det si 9 meter på 2000 år, og da ville mulighetene til å dyrke korn i Søttaren ha vært veldig redusert. På gården er det et sted som heter Nausthaugen (nausthåjen). Der stod naustene i gamle dager. Den ligger ca 3-4 meter over havet.

Mellom dagens rv78 og våningshuset på gården fant jeg mys skjell, rust, noen rustklumper som lignet på spiker og trebiter i leira da jeg gravde ei grøft i 2003. Det var mye skjell på ett sted ca 5 moh. Det så for meg ut at noen hadde egnet line der, men det er umulig å si noe om hvor gammelt dette var. Der har det sannsynligvis vært ei strand for ca 1000 år siden.

Klimaet på gården er bra og det har aldri vært mer enn 19 kuldegrader på vinteren. Gården ligger i en sørhelling og det blir tidlig vår. Beliggenheten ved fjorden var viktig da fjorden var en hovedferdselsåre i gamle dager. I tillegg var fisk fra sjøen viktig til mat og tran, og tang spilte en stor rolle som for til dyrene. Jorda er derimot lita og tungdreven.

Før og under Svartedauen vet ingen i dag hva som her skjedd i Søttaren. Det finnes forskjellige sagn om hvilke gårder det kom røyk ut av pipa fra etter Svartedauen. (Bl.a. i Vefsn bygdebok bind I s. 67).

Petter Dass skriver om Svartedauen:

"Man mener Almuens Mangfoldighed før
Langt høyer har steget enn tallet nu giør
Den sorte Død var en Aarsage
Som over ald Verden grasserend opkom
Han fejede Landet, og gjorde det tom
Der blev icke mange tilbake
Vel 'firhundred' Skorstener paa rad
Befantes at ryge naar Folket fik Mad
Og ædende tid var forhaanden.
Men der denne Gjest havde vanket der frem.
blev Rygende Aarsteder knapt fir' eller fem
Her pluckedes en og hveranden."

Det er lite sannsynlig at noen ville bosette seg i Søttaren etter Svartedauen, og det er mye som tyder på at Søttaren lå øde på 1400- og 1500-tallet. Grunnen er nok at det fantes større og bedre gårder andre steder som lå øde og kunne tas i bruk.

Gården er ikke nevnt i lensregnskapene i 1567. På nabogårdene Remneset og Utnes er det brukere (Annbiørn på Utnes er nevnt i 1567)

Søttaren på 1600-tallet

Den første brukeren som finnes i skriftlige kilder er Lars (Louritz paa Suterin) som står oppført i skattemanntallet i lensregnskapene i 1610. Allerede i 1612 er det en husmann i Søttaren. Hans navn er Konning. Han bodde sannsynligvis i Grøftvika.

Skattemanntallet lensregnskapene 1610

Det at det var en husmann på gården allerede i 1612 tyder på at gården ble tatt i bruk igjen en stund før 1610, sannsynligvis sist på 1500-tallet. Lars i Søttaren er fremdeles bruker i 1637, så han må ha vært nokså ung i 1610 noe som tyder på at han neppe er det første brukeren i Søttaren etter Svartedauen. Det finnes ikke skriftlige kilder mellom 1567 og 1610.

Den neste brukeren i Søttaren nevnes i matrikkelen av 1647. Hans navn er Olluff. I følge matrikkelen er gården da krongods og har 2 pund landskyld. Gjennom mye av 1600-tallet var det husmenn på gården. I 1612 og 1617 nevnes Konning. Husmannen i 1634, 1640 og 1641 heter Johannes. I 1668 nevnes Jon.

I 1664 har gården fått en ny bruker, Anders Olsen. Etternavnet kan tyde på at han var sønn av den forrige brukeren på gården Olluff. I 1666 er Anders Olsen 45 år og har en sønn som heter Baltzer som senere blir bruker i Søttaren. På den tida var det 2 tjenestedrenger i Søttaren, Joen Torsen på 20 år og Peder på 9 år. I 1664 kalles drengen for Joen Lorendtzen.

I 1691 var Anders fremdeles bruker på gården. Han var 88 år i 1701. Sønnen Baltzer var da 40 år. Fra 1660-årene begynte Staten å selge gårder som var krongods for å betale krigsgjeld etter kriger med Sverige. Søttaren var en av gårdene som ble solgt.

Eiere og brukere på 1700-tallet

Skoskattelistene fra 1711 forteller at det i alt var 6 personer på gården da. Det var to familier. I familien til Baltzer Andersen var det 4 personer, og i familien til Ola Hansen var det 2 personer.

I 1723 tilhører gården Den Angellske stiftelse.I matrikkelen i 1723 finner vi Baltzer som bruker og leilending. I 1727 bygsler Peder Danielsen gården. Bygselbrevet var underskrevet av A. Dass. Senere finner vi følgende bygselbrev i tingboka:

"Ditto bøxelbrev til Peder Nielsen paa 2 pd i Gaarden Sutteren i Vefsn fierding. Var af samme dato (20 december 1740) Betalt til tugthuset 10 s." (Det siste var en avgift som ble betalt ved tinglysing)

Den neste som bygsler gården heter Jon Sakariassen. Det skjer i 1747.  Han hadde senere kår på gården.

I 1764 overtar Jacob Pedersen gården. Han er sønn av Peder Nilsen. Hans bror Anders overtar i 1768.Ved folketellingen i 1769 er det Anders som driver gården. Han har en bror som heter Nils Pedersen som er husmann på gården, og Jon Sakariassen er holdsmann.  Ved ekstraskatten i 1773 er Jacob Pedersen oppført som bruker. Det er da to husmenn på gården. Begge hadde familier.

__________________________________________________________________

Ved folketellingen i 1769 bodde disse på gården:

Sønnen til Anders Pedersen,  Anders Andersen, overtar gården i 1799.

 Gårdsdrift på 1700-tallet

I matrikkelen av 1723 finnes en beskrivelse av gården. Den ligger i solli (mot sør) og er nogenlunde til sæd, med den "lider skade af opkomstvand der tager jorden ud".  Den har en "meget ringe femark" og er tungdrevet når det gjelder høy.

Beskrivelsen stemmer godt. Utmarka er steinete og brattlendt og ikke så godt egnet til å ha kyr i. Utmarkslåtten kunne nok være tungvint. Et forpaktningsbrev fra 1838 forteller at det var høyløer i utmarka. På Augarsneset finnes det et sted som heter Høystøa. Hit ble høyet fraktet fra Unnlendet lenger opp i lia og fraktet med båt til gården. I Hestdalen har det vært utmarkslått i følge Eilif Søttar som fortalte at hans far Edvard slo der og rullet høyet nedover fjellsida i høyballer.

Oppkomstvann kan til en viss grad komme av kalkstein og sandstein i berggrunnen.

På 1700-tallet må vi regne med at det som var åkerland på gården ble brukt til dyrking av korn. Matrikkel av 1723 forteller at det ble sådd  2 tønner og 2 skjepper korn og høstet 5 tønner og 5 skjepper. Matrikkelen forteller ikke hva slags korn det var, men skiftene fra 1700-tallet oppgir bygg som den type korn som er på gården. I matrikkelen fra 1723 står det at "aarlig ansadt tiende" betales med 4 skjepper og 2 f. blandkorn som var en blanding av bygg og havre i tillegg til 12 ? ost.

Kornet som ble høstet på gården ble sannsynligvis malt på en egen kvern. Matrikkelen fra 1723 forteller at det finnes en "liden qverne" på gården. I Søttarelva var det fram til flommen i 2003 en liten sidebekk som rant ut av elva og inn igjen. Den ble kalt Mølnbekkjen.

Nedenfor ligger det to store kvernsteiner som nå er overgrodd. Disse er nok fra senere tid. Under utvidelse av hønsehuset på gården ble det gravd fram to mindre kvernsteiner (bildet) som antas å komme fra den kverna som omtales i 1723.

__________________________________________________________________

Fortsettelse følger